2.2 Historisk utvikling av trommebygging
En tromme kan defineres som et hult objekt som man trekker et skinn over. I Hornbostel-Sachs systemet klassifiseres derfor trommen som en membranofon; lyden produseres primært ved å vibrere en utspent membran. Trommen sies å være blant de aller eldste instrumentene, og det er gjort funn av trommer som dateres tilbake til steinalderen, som det eldste, kjente eksemplet. Fra ca. 700 e.Kr finner man også de første beskrivelsene av at trommer ble spilt på med stikker eller køller (Britannica, http://www.britannica.com, søkeord :drum).
Hvem som bygget de første trommene og hvordan utviklingen var de første par tusen årene skal jeg ikke gå videre inn på her da det er på siden av hva som er relevant for min oppgave. Trommen som jeg omtaler i denne oppgaven er en sylindrisk tromme, som kom til Europa via korstogene, der europeiske korsfarere hadde vært i møte med orientalske hærstyrker. Trommen ble bragt videre til USA via de første kolonistene. Når jeg videre i oppgaven skriver om trommer, er det altså en sylindrisk tromme, som illustrert i seksjon 2.1, det refereres til.
Jeg har i denne oppgaven valgt å ikke gå nærmere inn på det som omhandler trommeskinn og tradisjonene knyttet til fremstilling av disse. Jeg har gjort en avgrensning som i all hovedsak dreier seg om selve trommekroppen.
Det er ikke en enkel oppgave å tidfeste de tidligste utviklingene innen trommebygging. Som jeg vil komme nærmere inn på seinere, så var det sjelden dedikerte trommebyggere som laget instrumenter, men heller håndverkere som lagde trommer som en bigeskjeft, på bestilling. Derfor er det sjelden dokumentert hvem som bygde trommer og hvordan. La meg likevel trekke opp noen grove linjer;
Trommekropp/Sarg
Dimensjoner: Størrelsen på trommene har variert mye. De tidlige, norske trommene som var i bruk på 1600-tallet var ganske store; diameteren var ca 40 cm (15 tommer) og høyden ca 45 cm (17 tommer). Etterhvert ble trommene høyere og diameteren mindre. (Kristensen, 2010) Ser man på eldre trommer fra Basel så var de enda større. En av trommene, som finnes på Historisches Museum i Basel, og kan dateres tilbake til 1575, (Mistereggen, 2001, s.17) har en diameter på 51 cm (20 tommer). I skriftene som Johan Hendrich Lincke ga ut i 1820(må bekreftes) skriver han følgende om trommekroppen, eller kjelen, som han kaller det:
Da alle Kjedlerne til Trommerne ikke ere eens Størrelse, og Beskaffenhed, saa maa Skindene til Samme heller ikke være af ens tykkelse, nemlig til en tyk Kjedel hører et tykt Skind, og til en tynd Kjedel, et tundt Skind. Almindeligviis er Seidenskindet meget tyndt, hvilket bidrager til Trommens høje og rene Lyd.
Dette underbygger også at det ikke var noen standard størrelser på trommene, og at det varierte ut fra hvem som hadde bygget dem.
Tamburtrommen/militærtrommen har holdt sin fasong og størrelse siden de vikitgste utviklingene på 17 og 1800-tallet. Dens funksjon i det militære har dog endret seg en god del. Nye og mer presise skytevåpen ble innført i starten av 1800-tallet, og åpnet mulighetene for en ny stridstaktikk; den spredte fektning. Kort fortalt innebar dette at soldatene nå skulle stå mer spredt og utnytte terrenget bedre. Trommen fungerte ypperlig som signalinstrument all den tid soldater gikk skulder ved skulder. Ved bruk av den spredte fektning egnet det seg bedre med et mer lydsterkt instrument, som også var mindre å bære med seg. Derfor ble signaltrommen erstattet av signalhornet. Trommen blir etter dette et mer seremonielt instrument og rytmeinstrument i militærorkestrene. I samspill er det mer relevant med mindre og ikke fullt så lydsterke trommer. (Kristenesen, 2010)
Dekor/utseende: Trommerkoppene på tretrommer ble malt med farger og motiv knyttet til hvor trommen og tamburen hadde sitt virke. I USA var det i tillegg vanlig å dekorere trommer med messingstifter. På messingtrommer kunne forskjellige motiv blir hamret inn i trommekroppen.
Skinn
Trommeskinn ble fra starten av laget av dyreskinn, noe som var den eneste muligheten i tusenvis av år, helt til plastskinn ble vanlig på 1900-tallet. Mange forskjellige dyreskinn har vært utprøvd, og hva slags skinn som egner seg best er avhengig av hva slags tromme det er snakk om. I Linckes skrifter står det følgende om skinn:
Den letteste og gesvindste Maade at tilberede et Trommeskind er denne : Man lægger et rent Kalvskind eller i mangel heraf et Faareskind i varmt Vand og lader det ligge deri 24 timer”(Lincke, sitert i Kristensen, 2010)
Kalveskinn var altså det som egnet seg best til tamburtrommene. Dyreskinn krever en del vedlikehold, det er kostbart og svært sensitivt for vær og vind. I dag er det derfor mer vanlig med plastskinn på tamburtrommer og skaprtrommer, selv om entusiaster og spesialister (orkestermusikere) fortsatt foretrekker kalveskinn.
Strammemekanismer
Taustrammingssytemet som vises på Illustrasjon 1 er eldgammelt, og er fortsatt det vanligste på tradisjonelle tamburtrommer. Slik det vises på bildene her, er tauet tredd gjennom hull som er boret i ringene, og dette ser vi også på en rekke bilder av eldre trommer. Men selv om prinsippet har vært det samme i flere hundre år, så har det blitt utprøvd forskjellige måter å gjøre det på. Et problem som ofte dukket opp var at tauet røk som følge av friksjonen mellom tauet og hullet som var boret. På tidlige trommer fra Basel ser vi eksempler på måter å omgå dette problemet på; der er tauet festet i kroker, som igjen er hektet over kanten på ringene. I USA ble det utviklet flere forskjellige patenter på lignende løsninger, blant annet en variant hvor tauet ble tredd gjennom en talje som ble hektet på trommeringen. Såvidt meg bekjent er ingen av disse løsningene i bruk blant de som lager tradisjonelle trommer i dag. På trommen som er avbildet i Illustrasjon 1 så har trommebyggerne løst problemet ved å file ned hullet som tauet er tredd gjennom, slik at det ikker er en kant der som tauet kan slites mot.
I Europa ble det utover 1800-tallet eksperimentert med nye måter å stramme trommeskinnet på, og det finnes patenter på noen finurlige hybridløsninger som ble utprøvd før Cornelius Ward tok patent på det første stemmeskruesystemet. Dette skriver han i sin patentbeskrivelse fra 1837 :
Figure 9 shews another mode of straining drum heads, and consists of applying rods...which have each a hook at one end and a screw at the other; the hooks embrace or hold one of the hoops and by means of screw nuts which are attached and carried by the other hoop, the two hoops may be drawn towards each other, and thereby tighten the two heads (Ward som gjengitt i Dobney, 2000)
Eksempel på et moderne stemmeskruesystem kan man se i Illustrasjon 2 “Moderne skarptrommer”.
Seider
Seider gir trommen sin karakteristiske “rasle” lyd. Det er vanskelig å tidfeste akkurat når det ble vanlig å bruke seider, men mye tyder på at trommeslagerne i de sveitsiske lanseknektavdelingene hadde seider på sine trommer allerede mot slutten av 1400-tallet. (Kristensen, 2010) Den første tiden ble seider som oftest laget av tvunnet dyretarm. Senere ble seider laget av tynne metalltråder, som fortsatt er det vanligste i dag.
2.3 Trommebyggere i Norge
Meningen med historikkdelen av oppgaven var blant annet kunne gi en oversikt over norske trommebyggere bakover i tid. Dette skulle vise seg å være langt vanskeligere enn jeg hadde forutsett. Til tross for at det er gjort en god del forskning på den utøvende delen av den norske trommetradisjonen så er det bemerkelsesverdig lite å finne om hvem som bygde trommene. Mange museer i Norge har trommer i samlingene sine, og i noen tilfeller informasjon om hvem som leverte den inn og hvor den kom fra, men ikke hvem som bygde den. Derfor har jeg måttet endre formen på denne historiedelen underveis, og istedenfor en kronologisk fremstilling av trommebyggingens historie i Norge, så har dette i større grad blitt en samling av noen løse tråder.
Jeg har gått metodisk til verks for å spore opp trommebyggere; gjennom søk i Digitalt Museum finner jeg at en god del museer i Norge har trommer i samlingene sine, men de færreste har, som nevnt, noe informasjon om hvem som kan ha bygget trommene de har liggende. Dette er forunderlig, men ikke uvanlig også når det gjelder andre håndverkstradisjoner. I e-post korrespondanse med konservator Ernst Berge Drange ved Ryfylkemuseent skriver han:
Eg har jobba med lokalhistorie i Ryfylke og Tysnes i Sunnhordland og har aldri kome over personer som bygde trommer, på same måte som kjeldene sjeldan og aldri fortel direkte om andre litt meir finslege snikkar-arbeid (eller bøkker-arbeid?). Eg tenkjer at det må vera tradisjonsmaterialet som eventuelt kan ha gøymt forteljingar om trommebyggarar. Storproduksjon var det jo ikkje, så det må ha vore eit folkeminne-materiale som tilfeldig fortel kven som hadde bygt den og den tromma (e-postkorrespondanse, 19.januar 2021).
Selv om jeg ikke har funnet noen kilder som forteller meg om trommebyggeren direkte, så har jeg funnet flere artikler som viser til at en sivil trommebyggingsaktivitet må ha funnet sted i Norge, som for eksempel artikkelen “Valskår-tromma” av ovennevnte konservator Ernst Berge Drange ved Ryfylkemuseet:
“.......Valskår-tromma er ei tre-tromme, ho er ikkje merka med regimentsnamn eller riksvåpen, og ein må kunne slå fast at ho er ikkje ei militær tromme. Det som derimot ofte skjedde var at militære tamburar fekk laga seg private trommer av tre, som de nytta ved festlege høve heime i bygdene dei kom frå, særleg i samband med bryllaup(Drange, 2015).
Han hevder altså her at det var vanlig for militærtamburene å bestille seg ei privat tromme, og skriver videre at disse trommene ofte ble kalt bygdetrommer. Men hvem som har bygget de er ikke beskrevet noe sted. Senere i samme artikkel skriver artikkelforfatterene følgende, under overskriften “Sivile trommeslagarar”
“Mikkel trommeslagar i Nedstrand er nemnt så tidleg som i 1633, berre 5 år etter forordninga om ein fast hær (og hæren blei i praksis ikkje organisert før kring 1640). Dette fortel at det har vore trommeslagarar i bygdesamfunnet før militærforordninga. (Drange, 2015)
Mangelen på skriftlige kilder vitner antagelig om at det ikke var snakk om masseproduksjon, noe jeg får bekreftet i samtale med Rolf Kristoffer Seldal. Seldal er slagverker og forfatter av boka “Hvordan lære tradisjonelle trommeslåtter”, og han har jobbet mye med den norske trommetradisjonen. Han kunne fortelle meg at han selv har sett over 30 forskjellige trommer fra før 1900, og at de alle var svært forskjellige. De var bygget med forskjellige teknikker, noe som vitner om enkeltstående produksjon. Seldal er av den oppfatning at bygdetrommene ble bygget rundt om på gårdene. Selv om jeg ikke finner noe skriftlig materiale som underbygger dette så virker det sannsynlig.
I min research har jeg kun funnet én navngitt trommebygger fra før 1900. Gabriel Knutssøn Tørvik er navngitt i en artikkel om Nils Westerlund og hans nedtegnelser, skrevet av Bjørn Sverre Kristensen (Kristensen, 1998). Gjennom folketallet (Digitalarkivet,Folketelling 1875 for 1226P Strandebarm prestegjeld) finner jeg at Tørvik var husmann under Eide gard i det som den gang var Jondal kommune (i dag Kvam).
Der står det ingensteds at han bygde trommer, kanskje var det en engangsforeteelse. Det står riktignok ett sted at han var tømrer, og da gir det mening at han kan ha laget trommer på bestilling. Hans navn er kun nevnt i forbindelse med at en tromme han har bygget er avbildet i artikkelen, det står ikke noe mer om ham enn det.
Det finnes også kilder som peker på sannsynligheten for at tamburene til en viss grad lagde sine egne trommer. Birger Mistereggen skriver i sin masteroppgave :
“……..det var vel helst personer med anlegg for musikk, som kanskje spilte et instrument fra før, eller som kanskje var gode til å danse. Det var nok også en fordel om tamburen kunne håndtverk av en eller annen art. Trolig måtte en del tamburer lage, eller på annen måte skaffe instrument til veie.” (Mistereggen, B. 2001 s.10)
Denne påstanden styrkes av skriftet “Kort Udkast til en Regiments-Tambours Pligter saavel i Almindelighet som i Særdeleshed” av regimentstambur Johan Hendrich Lincke . Han var regimentstambur ved 1. Jydske Infanteriregiment under første halvdel av 1800-tallet, og i sitt skrift beskriver han i detalj hvordan en tambur forventes å kunne reparere sin egen tromme, men også bygge tromme selv. (Lincke, som gjengitt av Kristensen, 2010)
Mistereggen skriver også om overgangen fra tretrommer til messingtrommer, og har funnet ut det var Gjørtlerlauget, ved kgl. Hoffgjørtler Conrad Heinrich From som fikk oppgaven med å produsere all messingutrustning til de norske soldatene, inkludert trommene.
Birger Mistereggen presiserer ikke hvor hoffgjørtleren hadde sitt virke, men jeg vil anta at dette var sentralisert i Danmark, da kongehuset holdt til der.
Gjennom mitt arbeid har jeg altså støtt på et par slike spor som er svært interessante, og jeg har vært i kontakt med flere museer. De fleste museene har oversikt over hvem som har levert inn gjenstandene de har i samlingen, men ingen av de jeg har vært i kontakt med har noe mer bakgrunnsinformasjon enn det. Det som omfatter trommene og den tradisjonen dreier seg som oftest om utøveren.
Trommebyggeren nevnes ikke med navn.